Et dikt av Martin Aakervik

Perspicere
Høst – et blads bekjennelse

Jeg er et blad

Oldemor Treet holder Mormor Grein,
Lillemor Grein og meg i nakken.
I følge Lillemor har Oldemor en kilde med vann som hun deler med oss.
Jeg har tusenvis av søsken, så vidt jeg vet.
Mormor er glad i å fortelle historier,
Lillemor har mange unger å stri med,
mens Oldemor har så stor slekt
at hun ikke har tid til å prate med hver og en av oss.
Så vidt jeg veit
har hun bare såvidt hilst på mor mi.

Det første minnet jeg har,
var en vårdag for ikke lenge siden, da tåspissen plutselig kjente varmen i friluft.
Etterhvert lærte jeg syklusen å kjenne.
Døgnet.
Varme dager og behagelige svale kvelder.
Dagene ble bare bedre og bedre.
Det blei stort sett så varmt at jeg tilslutt krøp ut i det fri med hele meg,
uten sjanse å krype tilbake.
Jeg elsket å sole meg og gjør det fortsatt.
Utover sommeren var det helt utrolig deilig, så jeg strakk meg så lang jeg var.
Hang, badene i sol og storkoste meg, med verdens beste utsikt.
Livet var helt fantastisk.
Det var ikke til å tru.
Jeg glemte både tid og sted.
Ja, det var nesten for godt til å være sant.
Jeg var i paradis.

Men, nå er det blitt mye mindre sol, ja rett og slett skikkelig kaldt .
Det begynte først med noen guffene regnværsdager.
Altså…
…hele døgn med skjelvende frysing?!
Nå er jo så godt som hver natt bitende huttring.
Jeg mener, før kunne man jo fryse et øyeblikk,
men nå blir man jo frossen tvers igjennom.
Dessuten har kulda gjort meg forkjøla og den fine grønnfargen begynner å gulne.
Jeg veit ikke helt hva som venter i framtiden.
Håper virkelig sola dukker opp igjen i stedet for å gjemme seg som nå,
og bare glimte til. Vi er jo kliss nakne vi, bladene.
Bare Lillemor, Mormor og Oldemor har bark å pakke seg inn i.

I det siste har mor mi oppført seg så rar, hun rasjonerer på drikken.
Det virker på meg som hun driver å avfeier oss. Hele bundten.
Jeg skjønner ikke helt hva hun tenker på?
Jeg mener, jeg har en tåspiss, men mangler jo bein!
Dessuten er det kjempe langt ned.
Jeg veit ikke. Kanskje jeg har vinger på ryggen?
Men oppriktig talt så kjennes det ikke sånn ut.
Jeg må tilstå at jeg innimellom har begynt å se litt mørkere på tilværelsen.
Det er derfor jeg tar til ordet her og nå. Det føles litt trygt og ikke så ensomt, å fortelle noen dette.

Det går forresten noen fæle rykter om at en av oss…
…som hadde blitt helt likbleik, deisa i bakken og lå dø om.
Det hjelper ikke at Mormor sier det er livets gang.
Nesene våre er vendt i sky,
dessuten er nakken så stiv at det er helt umulig å snu seg å se etter.
Man er jo ikke like elastisk som da man sprang ut.
Det hadde vært litt alright å sjekka om det stemmer altså.
Her en dag, syntes jeg faktisk jeg så noe komme flyvende,
men hva det var, aner jeg ikke.
Kan jo ha vært noen av disse elegante fuglene,
som Mormor sier har rede i foldene til Oldemor.
Nei, nå har mor mi ikke gitt meg drikke på evigheter.
Hvorfor svarer hun ikke når jeg roper?
«Mor! Lillemor!»

Gått av banen så bleik jeg har blitt.
Jeg har blitt så svimmel også.
Det er så kaldt.
Har noen et pledd?
Det er ikke meninga å være masete, men jeg begynner å miste motet.
Kan ikke sommeren komme tilbake i morgen? Eller aller helst nå.
Vær så snill!
Da skal jeg klare denne kulda.

Lillemor har prata om vinteren, at den er mye kaldere enn dette.
Men kan vi ikke få sommeren tilbake først?
Så jeg kan forberede meg på vinteren.
Det var jo ingen som nevnte den, i sommer.
Ingen fortalte at det skulle bli så kaldt.
Da hadde man jo spart på det som fløy forbi,
så man kunne pakke seg inn når kulden kom.
Det er jo ingen som har hørt om klær på sommeren.
For hvis vinteren er kaldere enn dette, så vet ikke jeg.

Nei, nå orker jeg ikke prate lenger.
Jeg må…
…bare ta en liten duppert.
Jeg er så trøtt, skjønner dere.
Kan ikke huske å ha vært så slapp
og gåen.

Jaggu,
nå snurrer det bare helt rundt for meg her.
Jeg veit ikke,
kanskje jeg bare drømmer?
Er dette en drøm?
«Hallo?!»

«Mor! Hvorfor slipper du meg?
Vinden river meg jo fra deg.
Mor!
Mor!
Hold meg fast da!»