Loggboka

Skipsmusikantens logg
Lørdag 20170715
De Musikalske Piratene

Denne dagen ble lite aktiv, men avsluttet blodig. Dagen begynte med at jeg stanget i dørkarmen og det skulle på en måte sette standarden. En ulykke kommer neppe alene. Gunnar og jeg bestemte oss for å ta en bytur til Tønsberg. Vi fikk låne bil og fant ut hvor vinmonopolet var. En treliter hvitvin gikk inn i kolli og en sving innom Meny sørget for brød og pålegg. Etter butikk visitten bedyret jeg at jeg ville se mer av denne byen. Vi tok derfor bilen en tur gjennom sentrum. Med litt overtalelse parkerte vi på Nøtterø siden og vandret en sving på kaja. Vi fikk se vikingskip, både i bygge prosessen og i vannet. Gunnar kom på spillesteder vi var tipset om og vi fant et av dem, Big Ben. Der gjorde vi en visitt og fikk kontakt.

Vel tilbake på Arwen sløva vi inn i et bedagelig tempo. Restemat disket Gunnar opp på en magisk måte, med beinrester og det lille som fantes igjen. Det ble kaldere så etterhvert holt vi oss inne i båten. Praten gikk i sjøfarer stil med utveksling om seiling, båt, fornuft og stil. Tørst som jeg var fant jeg øl og kunne ikke helt gå til sengs før Gunnar hadde falt i dyp søvn. Tilslutt kjente jeg meg ordentlig trøtt og bestemte meg for å legge meg. Fant fram sovesekken og strakk den ut. Stakk beinene inn, halvveis utenfor sekken og kjente med ett en stikkende penitrasjon under venstre fot. “Hva i allverden?!” …før jeg forstod faktum. En brødkniv lå i retning meg og jeg hadde tredd beinet på det. Brått merket jeg at blodet rant ut av foten. Det tok et øyeblikk før jeg forstod at jeg måtte skylle og plaster såret. Men jeg hadde ikke plaster. Jeg kom på at det var vann på land så jeg gikk kjapt ut for å skylle såret. Der ute gikk det opp for meg at jeg ikke hadde oversikt over førstehjelpsskrinet. Jeg antok at jeg var stukket ca en cm. Det blødde godt, men ikke alvorlig. Men jeg skjønte jeg måtte stoppe blødningen. Jeg vekket Gunnar letter frustrert. Han reagerte kjapt med å gi meg førstehjelpsskrinet. Jeg åpnet det, men det var så mørkt at jeg trengte lys. Da jeg ba om det fikk jeg lys av Gunnar, men jeg skjønte han så godt som handlet i søvne. Jeg skylte såret igjen og folka fra nabo båten kom fra en tur på land lettere bedugget. De var bekymra for mitt vannforbruk rett ved deres landstrøm og skjønte ikke at jeg skylte et sår. Jeg oppdaget like etterpå at jeg ikke kunne plastre uten å tørke såret. Siden nabo båten var våken spørte jeg om de hadde tørkepapir. Det fikk jeg. Kort tid etter hadde jeg skylt og plastret foten. Det var blod i båten, på båten og på brygga, men jeg visste det skulle regne en go del denne natta, så jeg la meg. Vel vitende om at det var blod både her og der.